Skuffelse over Sretthas Putin-invitasjon til Phuket
19.10.2023
Thai Enquirer Current Affairs: I det globale panoramaet som utfolder seg, er diplomatiets lerret farget av krav som ofte overstyrer moralske imperativer. Men for nye demokratier bør sistnevnte ikke skjules av realpolitiske forpliktelser. Det nylige diplomatiske møtet mellom Thailands statsminister Srettha Thavisin og Russlands president Vladimir Putin og de påfølgende møtene i Beijing viser en bekymringsfull utvikling for et land som nettopp har trådt ut av skyggen av en militærjunta.
Møtet, som ble holdt på Diaoyutai State Guesthouse før en middagsmottakelse med Kinas president Xi Jinping som vertskap, var det første møtet mellom statsminister Srettha og president Putin. Sammen med de over 130 lederne som var samlet til det internasjonale forumet om Belt and Road Initiative, var dette møtet ikke bare en tilfeldig diplomatisk høflighet, men en markering av Thailands internasjonale tilknytning, skriver Thai Enquirer Current Affairs.
Det urovekkende ved dette møtet er ikke det diplomatiske, men det underliggende budskapet det sender i et turbulent globalt menneskerettighetslandskap. Russlands pågående angrepskrig i Ukraina og Kinas påståtte konsentrasjonsleirer i Xinjiang er ikke bare krusninger i det internasjonale samfunnet, men en storm som setter spørsmålstegn ved den globale menneskerettighetstenkningen.
Thailands politiske narrativ befinner seg på et stup, etter at landet nylig gikk fra en militærjunta under Prayut Chan Ocha til et gryende demokratisk styresett. Befolkningen så for seg et paradigmeskifte, et morgengry der menneskerettigheter og demokrati ikke lenger skulle være fanget i autokratiets lenker. Statsminister Sretthas diplomatiske engasjement den siste tiden er imidlertid i strid med disse idealene.
Thailand, som ligger i hjertet av Sørøst-Asia, har en sentral rolle ikke bare når det gjelder å fremme sin demokratiske etos, men også når det gjelder å markere en holdning som er i tråd med menneskerettighetene. Den nye Pheu Thai-regjeringen ble oppfattet som et forvarsel om en slik endring. Men den diplomatiske flørten med ledere fra nasjoner som er kjent for brudd på menneskerettighetene, undergraver på subtilt vis det demokratiske vevet som Thailand så møysommelig forsøker å veve.
Statsminister Sretthas møter med ledere for Kinas store forretnings-, finans- og telekommunikasjonskonglomerater som Alibaba, CITIC Limited og CRRC Corporation, slik det kommer til uttrykk på sosiale medier, understreker at Thailand ønsker å knytte økonomiske bånd. Selv om økonomisk forsiktighet er viktig, bør det ikke overskygge de grunnleggende prinsippene om menneskerettigheter og demokrati. Disse selskapenes interesse for å investere i Thailand tegner et bilde av en økonomisk tiltrekningskraft som overskygger de dystre menneskerettighetshistoriene fra hjemlandet.
Verden beveger seg gradvis i retning av en multipolar orden, noe president Putin har erkjent. I dette nye scenariet bør Thailands diplomatiske kompass navigere i det turbulente farvannet med et moralsk ror. Kravet om å fremme økonomiske bånd bør harmonisk sameksistere med en fast holdning til menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Sammenstillingen av økonomiske ambisjoner og menneskerettigheter er ikke et kvasiotisk ideal, men en pragmatisk nødvendighet for å fremme et globalt ansvarlig styresett.
Statsminister Sretthas interaksjon i Beijing, som riktignok fokuserte på bilaterale og økonomiske forpliktelser, viste også Thailands holdning på den globale arenaen. En scene der søkelyset ikke bare rettes mot økonomiske avtaler, men også mot en nasjons engasjement for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.
Skuffelsen skyldes ikke det diplomatiske engasjementet i seg selv, men den tapte muligheten til å understreke Thailands engasjement for menneskerettigheter og demokrati. I en verden som blir stadig mer oppmerksom på menneskerettighetsbrudd, gir tausheten eller fraværet av en fast holdning til slike brudd større gjenklang enn diplomatiske floskler.
Fortellingen om Thailands diplomatiske engasjement bør gjenspeile landets demokratiske ambisjoner og sende utvetydige signaler om at menneskerettighetene ikke er i periferien, men står sentralt i landets internasjonale engasjement. Etter hvert som Thailand skaper sitt eget narrativ på den globale scenen, må ikke demokratiet og menneskerettighetene gå tapt i kakofonien av diplomatiske og økonomiske engasjementer.
Møtet, som ble holdt på Diaoyutai State Guesthouse før en middagsmottakelse med Kinas president Xi Jinping som vertskap, var det første møtet mellom statsminister Srettha og president Putin. Sammen med de over 130 lederne som var samlet til det internasjonale forumet om Belt and Road Initiative, var dette møtet ikke bare en tilfeldig diplomatisk høflighet, men en markering av Thailands internasjonale tilknytning, skriver Thai Enquirer Current Affairs.
Det urovekkende ved dette møtet er ikke det diplomatiske, men det underliggende budskapet det sender i et turbulent globalt menneskerettighetslandskap. Russlands pågående angrepskrig i Ukraina og Kinas påståtte konsentrasjonsleirer i Xinjiang er ikke bare krusninger i det internasjonale samfunnet, men en storm som setter spørsmålstegn ved den globale menneskerettighetstenkningen.
Thailands politiske narrativ befinner seg på et stup, etter at landet nylig gikk fra en militærjunta under Prayut Chan Ocha til et gryende demokratisk styresett. Befolkningen så for seg et paradigmeskifte, et morgengry der menneskerettigheter og demokrati ikke lenger skulle være fanget i autokratiets lenker. Statsminister Sretthas diplomatiske engasjement den siste tiden er imidlertid i strid med disse idealene.
Thailand, som ligger i hjertet av Sørøst-Asia, har en sentral rolle ikke bare når det gjelder å fremme sin demokratiske etos, men også når det gjelder å markere en holdning som er i tråd med menneskerettighetene. Den nye Pheu Thai-regjeringen ble oppfattet som et forvarsel om en slik endring. Men den diplomatiske flørten med ledere fra nasjoner som er kjent for brudd på menneskerettighetene, undergraver på subtilt vis det demokratiske vevet som Thailand så møysommelig forsøker å veve.
Statsminister Sretthas møter med ledere for Kinas store forretnings-, finans- og telekommunikasjonskonglomerater som Alibaba, CITIC Limited og CRRC Corporation, slik det kommer til uttrykk på sosiale medier, understreker at Thailand ønsker å knytte økonomiske bånd. Selv om økonomisk forsiktighet er viktig, bør det ikke overskygge de grunnleggende prinsippene om menneskerettigheter og demokrati. Disse selskapenes interesse for å investere i Thailand tegner et bilde av en økonomisk tiltrekningskraft som overskygger de dystre menneskerettighetshistoriene fra hjemlandet.
Verden beveger seg gradvis i retning av en multipolar orden, noe president Putin har erkjent. I dette nye scenariet bør Thailands diplomatiske kompass navigere i det turbulente farvannet med et moralsk ror. Kravet om å fremme økonomiske bånd bør harmonisk sameksistere med en fast holdning til menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Sammenstillingen av økonomiske ambisjoner og menneskerettigheter er ikke et kvasiotisk ideal, men en pragmatisk nødvendighet for å fremme et globalt ansvarlig styresett.
Statsminister Sretthas interaksjon i Beijing, som riktignok fokuserte på bilaterale og økonomiske forpliktelser, viste også Thailands holdning på den globale arenaen. En scene der søkelyset ikke bare rettes mot økonomiske avtaler, men også mot en nasjons engasjement for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.
Skuffelsen skyldes ikke det diplomatiske engasjementet i seg selv, men den tapte muligheten til å understreke Thailands engasjement for menneskerettigheter og demokrati. I en verden som blir stadig mer oppmerksom på menneskerettighetsbrudd, gir tausheten eller fraværet av en fast holdning til slike brudd større gjenklang enn diplomatiske floskler.
Fortellingen om Thailands diplomatiske engasjement bør gjenspeile landets demokratiske ambisjoner og sende utvetydige signaler om at menneskerettighetene ikke er i periferien, men står sentralt i landets internasjonale engasjement. Etter hvert som Thailand skaper sitt eget narrativ på den globale scenen, må ikke demokratiet og menneskerettighetene gå tapt i kakofonien av diplomatiske og økonomiske engasjementer.