"6. oktober" er den mørke etterdønningen av "14. oktober". Det som skjedde for nøyaktig 47 år siden, regnes som det svarteste kapittelet i den moderne politiske historien til "Smilets land". Det viser at farlig ekstremisme kan eksistere hvor som helst på den nasjonale arenaen, og at den kan bli ubeskrivelig voldelig og grusom. Det er både en lekse som må læres, og en historisk periode som aldri skal gjenta seg.

Av Tulsathit Taptim, Thai PBS

Hver gang det oppstår alvorlige politiske konflikter i Thailand, er det første fredselskerne sier: "Det kommer en ny 6. oktober hvis vi ikke er forsiktige." Slik er det dypt forankrede ryktet om denne dagen, som kom bare tre år etter den demokratiske euforien 14. oktober. Det fantes tider da 6. oktober måtte omtales i form av hvisking. Det var tider da Kina og Russland var yndlinger blant Thailands politiske aktivister, som betraktet USA som et "ondt imperium".

Å snakke om "før" og "etter" 6. oktober eller om omstendighetene før og etter hendelsen er fortsatt fordomsfullt den dag i dag, avhengig av hvem man spør etter. Det eneste thailendere og resten av verden vet, er at det fant sted en voldelig nedkjemping og lynsjing, og at de fleste som døde, var universitetsstudenter som hadde forskanset seg inne på Thammasat-campus.

Etter den ekstreme voldsdagen flyktet venstreorienterte demonstranter og sympatisører til jungelområder kontrollert av kommunisthæren. De mistet troen på den thailandske staten og grep til våpen. Men kort tid etter skulle de bli desillusjonert av "ulikheten" i de nye omgivelsene, og da den thailandske regjeringen satte i gang et storstilt politisk benådningsprogram, vendte opprørerne tilbake til folden.

Før 6. oktober 1976 hadde et stort antall venstreorienterte, deriblant studenter, arbeidere og andre aktivister, holdt høylytte protester og demonstrasjoner mot den tidligere diktatoren Thanom Kittikachorn, hvis forhatte regjering falt under opprøret 14. oktober 1973. Fokuset på Thanom ble imidlertid forvandlet til en stedfortreder i en eskalerende ideologisk konflikt, der idealistiske krav og problemer hopet seg opp, og angsten for den økende politiske innflytelsen til studentaktivister med sterke bånd til hverandre økte. Resten er historie, en av Thailands tristeste.

Tallene for døde og sårede har variert, fra et titalls drepte og over hundre sårede til over hundre døde. De fleste av dem som døde, var unge demonstranter. Selv om tallene kanskje ikke er helt sjokkerende for noen, var måten Thammasat-campus ble stormet på, sjokkerende for alle.

I årevis skar 6. oktober et stort sår gjennom det thailandske samfunnet. Da såret ikke lenger var friskt, ble det til et stort arr. Det som 6. oktober etterlot seg i den thailandske psyken, leges tilsynelatende aldri helt. En konstant bekymring for at den forferdelige historien kan gjenta seg, er beviset.

6. oktober inspirerte til mange folkesanger som snakket om naturen og det enkle livet på landet, noen med et skjult budskap om urettferdighet andre steder. Det har også blitt dikt, bøker og filmer, og selv mange unge studenter i dag er påvirket av sine 6. oktober-"helter".

Sammenlignet med dagens politiske aktivisme er det en stor ironi. For rundt 50 år siden førte politiske, økonomiske og ideologiske faktorer til at samfunnet ble polarisert i en sosialistisk innstilt venstreside på den ene siden og en konservativ høyreside på den andre. De førstnevnte var anti-vestlige, mens de sistnevnte søkte støtte i Vesten. Det var den gang kapitalismen ble demonisert av demonstranter, og kommunisme og marxisme var lærestoff for thailandske aktivister som var imot staten.

I dag forbindes kapitalisme med demokratisk frihet, mens kommunisme går hånd i hånd med diktatur. Tanken på at 6. oktober-demonstranter dro ut i jungelen for å slutte seg til kommunistiske "kamerater" for å søke "likhet", og at livet med kommunistene en gang var dypt romantisk, er forbløffende.

Bortsett fra det absurde er 6. oktober det største beviset på hvordan radikalisme og ekstremisme kan rive samfunnsstrukturen i stykker. Internasjonal politikk spilte også en viktig rolle. Det var en tid da verdensanalytikere snakket om ting som "den neste dominobrikken som faller", en intens kamp om global dominans som førte til absolutt mistillit på alle nivåer.

Mens Thailand motvillig minnes en av sine dystreste dager, ønsker landet egentlig å legge 6. oktober i historiens glemmebok. Det som skjedde, var så motbydelig at mange er overbevist om at det aldri kan skje igjen. Andre mener derimot at dagen, dens årsaker og konsekvenser er en stor utbryterkunstner.