Alle er enige om at Pattaya er i ferd med å utvikle seg til noe annet, selv om ingen er sikre på hva dét vil bli.

Men bydelen Soi Buakhao i sentrum av byen, som av og til forenklet kalles Little Britain, har vist seg å være svært motstandsdyktig mot forandring.

Mange av barene, klubbene og gogoene har beholdt engelskklingende navn, mens fish and chips på fredag og søndags-steken er de dominerende temaene på kafeer og restauranter.

Det finnes mellom 500 og 1000, for det meste små, serveringssteder i området rundt Soi Buakhao og L.K. Metro, avhengig av hvor du trekker grensene.

På massasjesalongen med det treffende navnet UK Massage Parlour oppsummerer Khun May:

– Jeg vil si at 70 prosent av kundene våre er briter, resten amerikanere og andre europeere. Du ser ennå ikke mange indere eller kinesere i dette distriktet, nettopp fordi de føler seg i mindretall.

Overraskende nok finnes det bare én indisk restaurant, Tikka Center, på selve stripa, selv om det finnes dusinvis i nærområdene. En bestyrer ved det populære boligprosjektet Diana Estate sier: – Det store flertallet av leietakerne og eierne våre er fremdeles europeere, ikke mye annerledes enn for 30 år siden.

I motsetning til Walking Street i Pattaya er Little Britain travelt på dagtid, med thailandske markeder som selger alt fra eksotisk frukt og grønnsaker til brukte klær og biltilbehør.

Det finnes ingen gågater, og trafikkaoset pågår praktisk talt 24/7. De mest populære barene på dagtid er de som har fasade med utsikt over røyken, der eldre expats i grupper minnes sine yngre dager eller snakker om nylige erobringer.

En flaske øl koster fra 55 baht (17 kroner), og et enkeltrom med aircon kan være så billig som 500 baht (155 kroner) hvis du vet hvordan du skal prute i lavsesongen.

Det betyr ikke at det er statisk. Natteravnene er ikke like travle som i tiden før covid-epoken, og til salgs- og til leie-skiltene er synlige i sidegatene.

Forretninger åpner og stenger eller skifter eier med jevne mellomrom. En del av det berømte Treetown-komplekset er i ferd med å bli revet for å gi plass til et luksuriøst leilighetskompleks.

Noen forretninger, for eksempel frisørsalonger, har blitt mer eksklusive etter renoveringen og tar opptil 200 baht (60 kroner) for en hårklipp. Det tyder på at de henvender seg til nye markeder, særlig stilbevisste thailandske unge menn, snarere enn halvskallede utlendinger som er vant til å betale halvparten av dette beløpet.

Etter mørkets frembrudd tar klubbene over for å tilby nattaktive ‘fugler’, sprit og skøyerstreker. Den mest populære gaten etter kl. 19.00 for gogoer er helt sikkert L.K. Metro. De sexy showene er kanskje mindre drastiske enn for 20 år siden, men de kan beskrives som dristige.

Fatøl koster fra 50 baht, men det forventes at du absolutt trenger kvinnelig selskap og betaler godt for det.

Boten for å ta med seg noe ut av baren, som betales til klubbeierne, kan være opptil som 800 baht (250 kroner), og det inkluderer ikke eventuelle planlagte horisontale fritidsaktiviteter. Det er ingen mangel på ladyboys, eller ladybugs som de kalles lokalt, men de er som regel frilansere som svever utenfor.

Homsescenen er imidlertid sentrert langt unna, i Boyztown eller Jomtien-komplekset.

Et faresignal for fremtiden kan være fraværet av visumagenter i Soi Buakhao, hvis tradisjonelle rolle har vært å hjelpe utlendinger med byråkratiet hos den thailandske immigrasjonsmyndigheten.

Tidligere var det fire, nå er det ingen.

Den tidligere eieren Khun Katee sier: – Det er færre briter og europeere som er ute etter årsvisum og langtidsvisum for tiden. Den nylige beslutningen om å gi turister 60 dager ved ankomst med enkle forlengelser, sammenlignet med 30 dager tidligere, betyr også at de ikke trenger agenter til å hjelpe dem med å få et lengre opphold.

Han legger til at han nå er i ferd med å starte et kinesisk selskap som selger turer, hovedsakelig til Phuket og Bangkok: – Det er en milliard kinesere som venter på sitt første pass. De er fremtiden.

Øverst: Engelsk mat er fortsatt normen i Soi Buakhao.

Kilde: Pattaya Mail