Sørøst-Asias mange unike måter å hilse på fascinerer besøkende i regionen, ikke minst fordi de er et kulturelt trekk som gjenspeiler respekt og en følelse av åndelighet. Men selv om noen av dem fortsatt er populære, er det dessverre noen få som nesten ikke lenger er i bruk.

– Det asiatiske kontinentet, og spesielt den sørøstasiatiske regionen, er full av interessante gester. Fra måten vi spiser på - med spisepinner eller med bare hender - til måten vi omgås og samhandler med andre mennesker på, skiller disse gestene oss fra resten av verden, samtidig som de bringer oss nærmere hverandre, sier Janice Ho, ekspert på asiatiske studier.

Respekt og ærbødighet
– I Japan er det å bukke den mest anerkjente tradisjonelle hilsenen. Det innebærer at man bøyer kroppen og senker hodet for å vise ærbødighet.

– Hvor mye man bøyer seg, kommuniserer budskapet. For å hilse bøyer man overkroppen 15 grader fra hoftene, 30 grader for å hedre en overordnet eller hilse på en kunde, og 45 grader for å vise dyp sorg, respekt eller unnskyldning, forklarer hun.

– I India og Nepal brukes ‘Namaste’ som et tegn eller symbol på respekt. Det ligner på bønnegesten der man folder hendene sammen foran et gudebilde. Disse hilseformene går flere tusen år tilbake i tid, og har alltid blitt sett på som et tegn på respekt, ydmykhet og ærbødighet.

Hånden over hjertet
I hovedsakelig muslimske land i Sørøst-Asia, som Indonesia, Malaysia og Brunei, er hånd-over-hjerte-hilsenen populær.

– Det er en svært meningsfull gest, som symboliserer at man aksepterer en person. Man bruker høyre hånd når man gjør denne gesten, ettersom venstre hånd forbindes med personlig hygiene, sier Bai, som er universitetsprofessor.

I Malaysia er denne hilsenen kjent som Salam Malaysia.

– Flyvertinnene i Malaysias nasjonale flyselskap Malaysia Airlines gjør det for å ønske passasjerene velkommen, sier Bai, og legger til at det også er vanlig i hotell- og restaurantbransjen.

– Blant malayene i Singapore er dette også en ganske vanlig hilsningstradisjon.

Måter å hilse på
Det thailandske ‘wai’ regnes av mange som en av de mest grasiøse hilsebevegelsene. Det innebærer å legge håndflatene sammen, holde dem opp til midten av brystet og bøye hodet lett slik at fingertuppene akkurat berører haken.

– Wai gis vanligvis til personer med høyere sosial status, og ikke til noen som er yngre, bortsett fra når de returnerer et wai, forklarer Rati, som jobber i reklamebransjen.

– For å formidle en høyere grad av respekt bøyer wai hodet dypere og plasserer de pressede hendene på ulike nivåer: i brysthøyde for en standard hilsen, i ansiktshøyde for en kollega, eldre eller overordnet, og i hårfestet for en munk.

– For kongen av Thailand bukker innbyggerne dypt og plasserer hendene høyt, med tommelen på toppen av hodet, forklarer han videre.

‘Wai’ er også vanlig i Kambodsja og Laos, der det kalles henholdsvis ‘sampeah’ og ‘nop’. Det brukes også i Myanmar, selv om hånden er plassert annerledes og plasseres nær magen i stedet for brystet.

– Under pandemien foreslo en tjenestemann i Verdens helseorganisasjon (WHO) å ta i bruk det thailandske wai som en form for hilsen i den nye normalen, sier Rati.

– Nylig har den thailandske regjeringen godkjent ‘wai’ som en del av den thailandske nasjonale identiteten for hilsener og uttrykk for respekt.

Andre gester er i ferd med å dø ut
Selv om ‘wai’ fortsatt er svært vanlig i Thailand og andre sørøstasiatiske land, finnes det også andre håndhilsebevegelser i regionen som nesten ikke lenger praktiseres.

Et eksempel er Filippinenes ‘mano’, som betyr ‘hånd’ på spansk. Det innebærer at man berører baksiden av den eldres hånd mot pannen.

– Ifølge historikere begynte denne tradisjonen under den spanske okkupasjonen på Filippinene, da man viste respekt for katolske prester ved å kysse dem på hånden, sier Pepito Rivera, en filippinsk historiker.

– Senere tok filippinerne i bruk denne tradisjonen for å vise respekt for foreldre og eldre, sier Pepito.

Tradisjonen har imidlertid blitt mindre utbredt i landet, særlig i byene.

– Yngre generasjoner er i ferd med å erstatte det med et kyss på kinnet, kjent som ‘beso’, som også er et spansk ord som betyr ‘kyss’. 

– Det er trist at denne gamle tradisjonen har blitt endret til noe mer moderne. Det er viktig å fortsette å praktisere tradisjoner som er forankret i identiteten vår, beklager han.